Jo og Magni skal ha barn

Etter å ha delt det med det som måtte finnes av nære og kjære, samt ha fått skriftlig tillatelse av Magni, føler jeg at det er på tide å spre litt glede. Magni og jeg skal ha få en liten unge i Juni. Jada, jeg er i ferd med å bli udødelig. "My genes are INVINCIBLE!"

Å skulle få barn er ganske heftig. Det gjør at du vandrer rundt i en slags permanent lykkerus. Et slags vedvarend boya! over at genene dine bringes videre. Du gjør smålatterlige ting som å prate med magen til kjærsten for å sikre at avkommet ikke kjeder seg inni der. Gleden avløses av øyeblikk med bunnløs angst. Det er helt utrolig hva man kan være bekymret over når du har andrehånds ansvar for et bittelite ufødt barn (inntil videre kallt Bolla). Så langt i graviditeten har jeg foreksempel vært bekymret for at Magni ikke har følt et ukontrollert behov for å spise kritt. Av en eller annen grunn har jeg fått det for meg at alle gravide glefser i seg skolekritt så de skummer rundt munnen. Magni har ikke så mye som sniffet på et kritt. Og hvorfor er hun ikke mye feitere? Alle gravide skal forvandles til mennesklige bulldozere, men Magni har bare utviklet en sunn glød, en god appetitt og en velformet kulemage. Og hvor er det blitt av de ukontrollerte tåreutbruddene og tallerkenene som skulle fyke rundt i leiligheten som en invasjon fra verdensrommet? Skremmende.

Og hva med når ungen kommer? Hvordan vil den bli? Ubeskjedent mener jeg at gencocktailen Jo/Magni har enormt potensial. Kombiner mitt stemmevolum og planetstore ego med Magnis hjerne og praktiske møringsans og du har en temmlig god kandidat til verdensherredømmet. Samtidig er det ikke bare gull i genbassenget mitt. Ganske tynnt hår hår og litt i overkant mye hals, det må innrømmes, og ryktet sier at Magni har tendenser til rødt hår i slekta. Og hva med når Bolla kommer i tenårene? Angst.

Uansett, på tross av øyeblikk med bunnløs eksistensiell angst så er dette det beste som har skjedd meg. Jeg gleder meg som... vel, en unge.