fredag 23. mai 2014

Best of "Game of Thrones" humor





Som de aller fleste av dere er jeg fan av Game of Thrones. Drap, pupper, tortur, sex og incest, man er rett og slett nødt til å digge det.  Ikke sånn at jeg  har begynt å lære meg valerisk eller går på byen i Sean Bean-pels og langsverd, men nok til at jeg har god peil på hvem morra til Jon Snow er (R+L=J), er superbitter på de som kom seg på GOT utstillingen i Oslo og nå har profilbilder av seg selv på Jerntronen, og har jeg utviklet en man-crush på Peter Dinklage. 

Game of Thrones har blitt min yndlingsprokrastineringsaktivitet i eksamenstiden. I den forbindelse har jeg kommet over en hel del morsomme Game of Thrones hyllester. Ta en titt. Jeg lo. Obsobs, spoilers.


Den første tar opp problematikken med serien lett kan bli en besettelse hvis man ikke passer seg:




Nummer to påpeker at det kan være litt surt når R.R. Martin gang på gang dreper yndlingskarakterene dine. Det rasshølet: 


Game of Thrones ligner på mange måter House of Cards, bare med mer pupper, drager, tortur og dverger. Her får vi se hva som ville skjedd hvis Frank Underwood tok seg en tur til Westeros:


George R.R. Martin blir ikke noe yngre, og han blir jammen ikke noe tynnere heller. Jeg er helt for at folk skal være fornøyd med den kroppen de har, men den karen er jo ser ut som et vandrende hjerteinfarkt waiting to happen.  Siste bidrag påpeker at han kanskje bør få opp farta litt. Han har to bøker han plikter å levere før han kan spise seg ihjel.  Write like the wind, George




onsdag 21. mai 2014

Tre bøker om et bedre samfunn

Det finnes mange viktige politiske teoretiske bøker man sikkert skulle ha lest. Dessverre er  det å lese politisk teori på dyrebar fritid veldig sjeldent aktuellt. Sånn er det bare. Kapitalen er sikkert et mesterverk, den er også sikreste sovemiddelet siden Rohypnol, dog heldigvis ikke like anvendelig, ihvertfall ikke like mye brukt, som date-rape dop. Ofte vil det å tvinge seg gjennom viktig tung politisk litteratur være en lidelse. Min erfaring er at man ofte får minst like mye påfyll av å lese drivende gode politiske romaner, så kan man heller spare den tunge teorien til til de dagene man har ekstra overskudd.

Med det i bakhodet, her er tre bra politiske romaner som skildrer positive post-kapitalistiske samfunn. Noen fullstendig utopiske, andre kanskje mer realistiske. Alle verdt å lese.  Temaet er ikke helt tilfeldig valgt, men inspirert av diskusjoner rundt en artikkel jeg nylig skrev for Radikal Portal, om hvorfor det er viktig for venstresiden å tenke utenfor rammene satt av kapitalismen.

Player of Games, av Iain M. Banks





Player of Games er en av ti (og en halv) bøker i Iain M. Banks serie om "The Culture." "The Culture" er et uhyre teknologisk avansert anarko-sosialistisk samfunn hvor alle behov er oppfylt, all lidelse, sykdom og nød er avskaffet og alt arbeid gjøres av og roboter, styrt av guddommelig intelligente og mektige kunstige intelligenser som bare vil menneskeheten alt vel. Alle kan få alt de vil og leve akkurat som de vil. Det store problemet er at når du får alt du vil, lenge nok, blir det drit kjedelig. For å ikke kjede seg ihjel vier de mer rastløse delene av menneskeheten seg derfor til å blande seg inn i fremmede sivilisasjoners interne anliggender for på en veldig skånsom og anti-imperialistisk måte forsøke å dytte utviklingen deres i riktig retning.  I POG møter vi Culture-sivilisasjonens største spiller, Churegh, som blir overtalt til å reise til en fremmed autoritær sivilisasjon for å vinne det mest avanserte spillet noensinne, avverge en imperialistisk ekspansasjon som vil ta millioner av liv, og velte et keiserdømme. No pressure.

Alle Culture bøkene er verdt å lese. POG er nr to i serien, men eneren Consider Phlebas er en av serienes svakeste, og sidene bøkene kan leses frittstående er det like greit å starte med Player of Games.

The Dispossessed, av Ursula K. LeGuin




For 180 år siden, på planeten Urras (en parallell til jorden) slutter millioner av arbeidere opp om et anarkistisk-syndikalistisk opprør inspirert av tankene til ideologen Odo. Heller enn å risikere verdensrevolusjon og kapitalismens undergang gir elitene på Urras anarkosyndiaklistene den beboelige månen Anarres. Anarkistene emigrerer til Anarres og grunnlegger der et fungerende klasseløst samfunn. Kontakten mellom de to planetene er minimal.

Hovedpersonen i The Dispossessed, Shevek, er en genial forsker fra Anarres som blir invitert, som den første Anarrer på 180 år, til å besøke Urras. Boken veksler mellom to handlinger. Tilbakeblikk til Sheveks oppvekst på Anarres og Sheveks møte med kapitalistiske Urras. Gjennom ham får man se hvordan en verden med kapitalisme, rasisme, nasjonalstater og klasseskiller kunne sett ut for noen fra et samfunn hvor slikt ikke eksisterer.

Down and Out in the Magic Kingdom, av Cory Doctorow




Handlingen i Down and Out er lagt til det 22 århundre. Teknologi har gjort det mulig å laste opp et menneskets bevissthet digitalt, så legevitenskapen er stort sett borte. Går noe galt lastes man opp i nyklekkede kloner, dette har medført at både sykdom og død i praksis er utryddet. Folk kan leve å lenge de vil og når de begynner å kjede seg er det vanlig å gå i kunstig dvale i en periode, med beskjed om å bli vekket når det skjer noe spennende. Samfunnet har utviklet seg til et post-behovs samfunn. Alle har rett på grunnleggende ting som bolig, transport, mat, helsetjenester (så mange kloner du vil) og det meste man måtte ha behov for. Pengeøkonomien er avskaffet og erstattet med en omdømme-økonomi, tilgangen på luksusvarer kontrolleres av hvilken status du har blant andre, noe som fortløpende justeres opp og ned basert på handlingene og oppførselen din.

Jules, hovedpersonen, er godt over hundre, ser ut som han er i begynnelsen av 20-årene, har tatt tre doktorgrader og slummet rundt noen år. Boka handler om hvordan han prøver å oppfylle sin livslange drøm om å bo og jobbe i Disneyland California - og hvordan det går til helvete.



Det var tre tips fra meg. Liker dere disse er den gode nyheten at alle disse tre forfatterne har skrevet en masse bra bøker. Så det er mer der disse kommer fra. Hvis det er noen av dere som leser bøkene vil jeg gjerne høre hva dere synes. Er det noen som har forslag til lignende bøker som burde leses så tas det imot med takk.







tirsdag 20. mai 2014

Et forsvar for Utopia




Krefter på høyresiden har forstått visjoner om utopiske samfunn som noe grunnleggende autoritært. Enkelte på venstresiden ser ut til å akseptere dette premisset.

Lars Akerhaug kan i en artikkel i Minerva fortelle at det var Stalins utopiske visjoner om et klasseløst samfunn som la grunnlaget for Moskvaprosessene, politiske utrenskninger, Gulag, det store, og spektakulært mislykkede, spranget i Kina og Pol Pots dødsmarker. Det blir visjonene som er ansvarlig for massedrapene, og det antydes at alle som deler drømmen om et klasseløst samfunn er potensielle Gulagfangevoktere og massemordere. Akerhaug er ikke alene om å sette likhetstegn mellom det å ha sosialistiske visjoner og det autoritære. Argumentet hentes fra Friedrich Hayecks ide om «the slippery slope to totalitarianism» og er et yndet verktøy i høyresidens verktøykasse.
Alle som har forsøkt å diskutere et alternativ til kapitalismen med folk fra høyresiden har blitt møtt med argumentet om at alle forsøk på å bygge kommunismen har endt med varierende grad av katastrofe og at det beviser at visjonen om kommunisme ikke bare er farlig, men på deterministisk vis vil resultere i et autoritært samfunn. Ola Innset fra Rødt mener lærdommen venstresiden må ta fra mislykkede sosialistiske eksperimenter er «å holde seg unna grandiose visjoner om vidunderlige nye verdener, og holde fokus på økonomiske reformer.» SVs Snorre Valen konkluderer i Klassekampen 15.5 like godt med at «forestillingen om et idealsamfunn er i sitt vesen autoritær.»

Mye å lære, men hva?
Venstresiden har lært og kan lære mer av feilslåtte eksperimenter med sosialisme, men lærdommen er ikke at det er galt å ha grandiose visjoner om vidunderlige nye verdener. Lærdommen vi må ta med oss fra Sovjet og Kina er at det er uakseptabelt å sette demokrati, menneskeverd og rettigheter til side for å oppnå visjonene. Fellestrekket for samtlige mislykkede eksperimenter med sosialismen var at de var bygd på en pervertert variant av marxismen som i egne øyne ga en elite rett til å lede på vegne av et innbilt folk mot en fantastisk framtid og knuse akkurat så mange egg som nødvendig på veien.
Det er i tanken om at målet helliger middelet man finner det autoritære, ikke i forestillingen om det ideelle samfunn.  For venstresiden er det helt avgjørende å ta klart avstand fra all romantisering av påståtte fremskritt under autoritære sosialistiske regimer. For er det en ting historien har lært oss så er det at store drømmer kombinert med manglende respekt for menneskeverd og demokrati ender i katastrofe. Venstresidens første bud kan oppsummeres i et viktig vedtak fra Rødts landsmøte «en sosialisme uten demokrati er overhodet ingen sosialisme.»
En visjon om et ideelt samfunn er kanskje fjernt, men det er en tillitserklæring til det menneskelige potensial man kun finner på venstresiden i norsk politikk. Høyresiden har resignert og mener vi må innfinne oss med at det alltid vil finnes fattigdom, krig og nød. Ledende SV-politikere relanserer sosialismen som en blandingsøkonomi, litt utvidet  velferdsstat, litt mer COOP, litt sterkere fagforeninger og vips er det sosialisme. Selv blant Rødt-politikere mener noen at vi må innse at det aldri blir «like fint å jobbe som å danse

Hvor stort er det lov å drømme?
Spørsmålet er da, hvorfor skal vi ikke ha større ambisjoner på menneskehetens vegne?  Klarer vi å komme oss gjennom den stadig mer overhengende trusselen kapitalismen utgjør mot menneskehetens framtid bør det være få grenser for hva vi kan oppnå. Det bør være en enkel sak å sikre at alle mennesker får oppfylt sine grunnleggende behov, men hvorfor stoppe der? Med enorm satsning på teknologi og systemer for rettferdig fordeling kan man se for seg et klode som ikke bare er post-fattigdom, men hvor vi utnytter ressursene på en slik måte at alle har tilgang på det de måtte ønske seg, gratis, innenfor rimelige grenser.
Fjerner vi nød og fattigdom fjerner vi mye av grunnlaget for konflikt. Vi vil kanskje aldri klare å skape et fullstendig fredelig samfunn, men vi kan redusere krig og vold til det absolutte minimum ved å fjerne de underliggende årsakene til konflikt.  Det er ingen grunn til at vi ikke skal kunne utvikle maskiner som tar seg av alt farlig og slitsomt arbeid, slik Oscar Wild så for seg allerede i det 19. århundre. Man kan se for seg at stadig mer avansert legevitenskap vil gjøre oss i stand til å forbedre kroppene våre, utrydde sykdom, leve lenger, kanskje så lenge vi selv ønsker.  Og hvorfor tro at vi er nødt til å begrense oss til en enkelt klode? Allerede i dag legges det seriøse planer for kolonisering av andre planeter, hvor langt kan vi ikke komme på et par hundre år?  Karl Marx ønsket seg et samfunn hvor man kunne fiske, rølpe og diskutere politikk akkurat når man ville. Det er godt mulig han var for lite ambisiøs på fremtidens vegne. Kommer vi over den kapitalistiske kneika har vi alle grunn til å være optimistiske.

Like fint å jobbe som å danse
Enhver grandios visjon om en fremtidig perfekt verden lyder som en sci-fi roman. I så fall er det sunt. Det er et tegn på at vi tør tenke utenfor boksen og ikke kjøper høyresidens ide om kapitalismen som historias slutt eller Arbeiderpartiets historie om velferdsstaten som arbeiderbevegelsens endestasjon.  Visjoner kan inspirere og revitalisere nå som vi sloss i motbakke. Det betyr ikke at man skal glemme hvor kampen står i dag. Det hjelper lite å diskutere hvordan best sikre rettferdig fordeling i Utopia hvis man ikke klarer å levere troverdige svar til folk i Norge 2014. Vi skal levere løsninger til folk her og nå, men det betyr ikke at det finnes noe autoritært i å tenke store tanker og enda større drømmer.
Det er ikke venstresidens jobb å stemple hverandre med løse påstander om å være autoritære uten grunnlag. NHO betaler Civita millioner av kroner i året for å gjøre den jobben. Vi skal bygge hverandre sterke, ikke være tankepoliti. Samtidig skal vi møte de ekstremt marginale kreftene på venstresiden som faktisk er autoritære med den avskyen de fortjener.  Skal vi overbevise folk om at vi kan skape et bedre samfunn enn kapitalismen må vi ha en idé om hvor vi skal.  Det er ikke autoritært, det er visjonært, og vi skal ikke se bort ifra at det blir like fint å jobbe som å danse.


tirsdag 29. april 2014

Leseprosjekt: 10 bøker som skal gjøre meg smartere



Jeg har startet et nytt leseprosjekt. Jeg leser en hel del, men siden det stort sett blir på kveldstid eller lydbøker når jeg gjør arbeid av typen som i hine glade dager, da menn røyket pipe og sov ettermiddagslurer og kvinner hang på kjøkket i forkle, ville blitt utført av min bedre halvdel har det en tendens til å bli ganske lett fordøyelig litteratur. Ikke for å rakke ned på skjønnlitteratur, det siste året har jeg lest meg opp på det meste av det beste på sci-fi sjangeren og det har vært fantastisk. Den eneste bakdelen er at den første ideen som detter ned i hodet mitt når jeg blir konfrontert med nye politiske utfordringer alltid er å bygge robotslaver. Er ingenting som ikke kan løses med nok robotslaver... 

Uansett, jeg vil tvinge meg selv til å lese en del litt tyngre politisk litteratur. Minst ti viktige politiske bøker i løpet av et år. Målet er å gjøre meg selv til et intellektuelt masseødeleggelsesvåpen og på sikt ta over verden (med hjelp av min trofaste hær med robotslaver...). Nei, planen er rett og slett å bli litt smartere og kunne lese meg opp slik at jeg har bra bøker å anbefale til unge raddiser som vil ha tips.


Har dermed laget en liste på ti bøker. Lista er basert på forslag hentet inn fra noen av de landets skarpeste hjerner, dvs mine mest nerdete facebookvenner. Kriteriene var at bøkene skulle være lesbare, dvs ikke reint akademiske tekster, at de skulle være relativt aktuelle og at de skulle være politiske. Den endelige lista ser slik ut.

1.  Debt - The first 5000 years - David Greaber

2. Capital in the Twenty-first Century - Thomas Piketty 

3. Merchants of Doubt - Naomi Oreskes og Erik Conway 








Dette blir tyngre kost en vanlig, men jeg har trua. Er allerede ferdig med nr 1 og godt i gang med både nummer 2 og 3. Takk for alle bidrag. Til dere som fikk forslagene deres på lista, mental klapp på skulderen, til alle dere andre, bedre lykke neste gang, det er ikke dere det er noe i veien med, det er systemet som er problemet. 

PS: Ronny Kjelsberg ble inspirert av dette prosjektet til å lage sin egen liste - "9 bøker du må lese for å forstå verden."  Ta en titt. 

onsdag 19. mars 2014

Ingen debatt med nazister!

Det skapte stiv kuling på sosiale medier etter at det ble kjent at SV Rogaland  har sagt ja til å stille opp i en debatt med en organisasjon som kaller seg "Borgervernet Rogaland" i slutten av mars.  Reaksjonene kom fordi det er allment kjent at Borgervernet er drevet av folk med tett tilknytning til det nynazistiske miljøet i Norge og mer spesifikt den nordiske motstandsbevegelsen (Nordfront). Etter kritikken har SV Rogaland tatt en ny runde på saken onsdag og har bestemt seg for at de står ved sin avgjørelse og planlegger å møte nazistene til debatt. 

Da jeg fikk høre at SV Rogaland planla å møte Nordfront til debatt var det første jeg tenkte at de ikke visste bakgrunnen til disse folkene. Jeg sendte dem derfor en hyggelig mail hvor jeg fortalte om hvilke erfaringer vi har med dem fra Trondheim. Nordfront er en undergruppe av Svenske Motstandsrørlsen, en farlig nazistisk gruppering, av det svenske sikkerhetspolitiet regnet som den største indre trusselen mot rikets sikkerhet . I Trondheim har Nordfront organisert nazimarsj gjennom byen med 30 importere svenske nazister, kalte antirasister for jødehorer og gått fysisk til angrep på fredelige demonstranter. Ved en annen episode jaget de antirasister helt ned i tenårene gjennom gatene med kniv. Denne gruppen er endel av det svenske ekstremhøyre som har sendt nazister til Ukrainia og som knivstakk fire mennesker etter 8. marstog i Sverige, fordi de var antirasister og homoaktivister.  I Sverige har de flere mord og utallige voldsforbrytelser og tilfeller av hatkriminalitet på rullebladet. Dette er organiserte nazister og terrorister. Jeg fikk aldri noe svar på mailen, men jeg vet de har fått den og at de nå vet hvem de har med å gjøre. 

At SV Rogaland etter å ha fått denne informasjonen fortsatt velger å gi dem legitimitet ved å debattere med dem som om de var legitime politiske motstandere er utenfor min fatteevne. Når de i tillegg argumenterer med at de vil møte dem i debatt fordi "Norge er et demokrati og alle har ytringsfrihet" er det direkte hårreisende. Skillet mellom å støtte ytringsfrihet eller ikke går ikke mellom om du vil møte i debatt med nazister eller ei. Du har en rett til å ytre deg i Norge, ikke en rett til å bli tatt seriøst når det du kommer med er ren konspiratorisk og rasistisk hatideologi.  Ingen prøver å nekte folk med motbydelige meninger ytringsfrihet, men det at vi har ytringsfrihet betyr ikke at vi er pålagt å invitere eller å sette oss ned å debattere med tilhengere av en rasistisk hatideologi som opp gjennom historien har tatt livet av millioner. Det er et hav av forskjell å annerkjenne at alle uansett hva de mener har rett til å ytre seg, innenfor lovens rammer, og det å sette seg ned å debattere med dem som om deres meninger var er verdt å ta på alvor. Ved å velge å se dem som legitime debattmotstandere bidrar ikke SV Rogaland til å svekke dem, tvert imot bidrar de til å flytte grensene for hva som er ansett for legitime holdninger.  Det er en stor seier for et miljø som med rette ikke har blitt møtt med annet enn avsky og utfrysing av det politiske miljøet i Norge.



Antirasist og homoaktovist Showan Shattak havnet i koma etter å ha blitt knivstukket av svenske nazister

Mange medlemmer av Sosialistisk Ungdom og SV landet rundt har sendt støtterklæringer til antirasisten og homoaktivisten Showan som ble mishandlet og knivstukket i Malmø den 8.mars av svenske Nordfront. Det burde ringe en varselbjelle hos SV Rogaland når de nå planlegger å sette seg ned å ha sivilisert debatt med åpne tilhengere av overfallsmennene. 



Nordfront og deres likesinnede bør møtes av en samlet front av motstand og forakt. Etter at Nordfront arrangerte marsj i Trondheim gikk organisasjoner, fagforeninger og alle partiene, fra Rødt til FRP, sammen om å vise avsky mot nazipøblene. Vi sa et samlet nei til nazipakk i Trondheim og det kom vi frem til helt uten å debattere det med nazistene først.